Eføy (Hedera helix)

Eføy (som også kalles bergflette) finnes både viltvoksende ute i naturen og som stueplante, og den finnes i mange variasjoner.


I et par av bedene våre langs husveggen kommer det massevis av scilla om våren, noe som er helt nydelig under blomstringen. Men når den er over er det ikke akkurat pent, med massevis av visnende blader. Og når de blir borte regjerer ugresset grunden. Jeg har vært litt oppgitt over dette "systemet" og tenkt endel på hva som kunne gjøres der, derfor tok jeg i vår og plantet ut noen eføyer jeg hadde hatt som inneplanter. Planen er at scillaen skal vokse opp av et teppe av bunndekkende eføy, som igjen vil skjule dem når de visner, og også gjøre livsvilkårene vanskeligere for ugresset.


Hagen er brun og vissen nå, men eføyen er vakker og grønn, og pynter opp i bedene der den vokser. I løpet av sesongen har den vokst og bredt seg både utover og oppover. Jeg må nok trimme med saksa til våren for at den skal dekke der det er meningen, og fjernes der jeg ikke vil ha den.

I førkristen tid var eføy et fruktbarhetssymbol og et symbol på lykke, kjærlighet og lengsel etter sommer. Kvinner som ikke ble gravide smurte seg med eføyolje fra navlen og nedover, ved fullmåne. Da skulle de bli gravide innen året var omme.

.

I Dionysos kulten i det gamle Hellas utgjorde kristtorn og eføy en hellig forening mellom det mannlige (kristtornen med sine stive, spisse blader) og det kvinnelige (eføyen med sine myke omslyngende greiner).

.

Eføy ble også sagt å ha magiske og beskyttende egenskaper. Plantet ved husveggen beskyttet den huset mot onde ånder.

.

Med kristendommen ble eføy forvist til kirkegården som dødens plante.

Eføy har også en plass i folkemedisinen. De nye, spede bladene på eføyplantene ble høstet og brukt mot åndedrettssykdommer og revmatiske plager. I tillegg kunne omslag av eføyblader hjelpe mot sår som grodde dårlig og soppinfeksjoner i huden.

.

Eføy er i dag klassifisert som reseptpliktig legemiddel i Norge.